Jeg har laant denne artikkelen fra www.vallersund.com, haaper de ikke blir sinna paa meg for det :-)
Av Ella Sivertsen
Fremført av Kolbjørg Thorsen
Ella Berntsen (til høyre i bilde) er vokst opp på Valsøya i Vallersund, så her har hun trødd sine barnesko. Etter endt skolegang reiste hun til Dolmøya. Der ble hun gift og fødte 5 barn på 5 år. Dere kjenner henne nå som Ella Sivertsen. Hun har bodd på Dolmøya, men i de senere år har hun bodd i Vasøya hele sommeren.
Hun har blitt hele 92 år og er levende opptatt av alt som skjer både på sjø og land. Hun har et særledes godt minne fra gamle dager og her har hun skrevet:
Før i tiden ble småseifisket drevet på den måten at fiskerne rodde ut på grunnen i en færing eller gjeitbåt med to bambustrøer. Trøene lå på akterstevnet og skaftet la fiskeren på toftene, og så satte han seg på dem mens han rodde. På den måten kjente han når fisken nappet. Da løftet han trøene opp slik at fisken kom inn i båten. I den tynne enden av trøen var det festet et snøre, taumen med en angel på, og på angelen var det festet ”agn” eller ”beit”. Det kunne være mye rart, fra ulltråd til fleskesvor eller et stykke av skinnet på fiskebuken.
Så rodde man rundt på fiskegrunnen mens seien ”kokte”, det vil si at den sprellet i vannskorpa. En slik fiskemåte gav ikke de store fangstene, men nok til at man fikk nok ”kokfisk”, altså fersk fisk og lever, og litt til. Det som ikke ble brukt med en gang, ble enten saltet eller hengt til tørk for senere bruk. Det ble til ”gammelsalta” sei, som hadde ligget i salt i over ett år. Den ble servert med kokte poteter og stekt flesk til. Etterpå spiste man vassuppe, havregrynssuppe eller melkesuppe. En var glad hvis en fikk saltet en tønne til vinterbruk.
Fisken ble da sløyet, det vil si sprettet opp og innvollene tatt ut, leveren i en bøtte for seg, og hodet ble brutt av. Deretter ble den skabbet og flekt på en måte slik at den satt sammen i sporen. Så ble den vasket og hengt opp på hjellen til tørk. ”Boknafisk” var fisk som hadde hengt på hjellen noen dager og såvidt hadde tørket litt. Kokt boknafisk med poteter og stekt flesk og suppe var vanlig middagsmat.
Var det god tørk, nordøst vind, blå himmel og sol, ble fisken hengt på hjell. ”Kaldtørk” var ønskevær. Hjellene var to kornstaurer bundet sammen i den tynne enden og oppreist til ”en sule”. Det var ti-femten slike suler festet sammen med en hesjestreng i toppen og noen strenger på sidene, et par meter mellom hver sul. Strengene måtte ikke være lavere enn en halv meter fra bakken, så fisken ikke ble ødelagt. Fisken ble så hengende på hjellen til den var tørr, det vil si at den kunne brekke.
Et ordtak på Dolmøya var ”Vi hadde fisk til middag hele uka, men til søndag hadde vi uer”.
Straks etter eller under krigen, ble sniken tatt i bruk. Det var et fem-seks meter langt jernrør med en stoppskive i den ene enden. Så tredde man snøret gjennom røret. Til snøret var det festet opptil 50 angler med beit på.
den tiden ble det også satt motor i båtene. Så la man snikrøret på tvers av båten, og mens motoren gikk, stod en mann ved stoppskivene og drog snøret til seg mens snøret gikk ut i den andre enden av røret. Hvis fisken bet villig, kunne det være fisk på hver angel, og da ble båten lastet med fisk om kvelden.
Tidlig neste morgen ble fisken lempet i fjæra, og så kom hele familien og hjalp til med å gjøre fisken i stand til henging. Det gjaldt å skynde seg på grunn av flo og fjære, varmt og kaldt vær. Hvis fisken ble liggende for lenge før den ble hengt, kunne den surne, og da ble kvaliteten dårligere. Når fisken var tørr, ble den solgt til en av handelsmennene rundt omkring, som igjen solgte den videre til grossistene som solgte den videre til Afrika. En av disse eksportørene var Høvik og Øien, som hadde samlested i Vasøya.
Var ikke fisken tørr nok, eller det var fuktig der den ble lagret, kunne den mugne. Da måtte fisken kostes. Til det ble det brukt en børste, og når det var noen tonn som skulle kostes, kan en tenke seg hvilket arbeid det var.
Fiskerne på Dolmøya holdt i alle fall til nede i fjæra når de gjorde i stand fisken til henging, og avfallet, det vil si hodet og innmaten unntatt leveren, ble liggende igjen i fjæra. Leveren ble samlet i bøtter og solgt, og siden brent til tran. Innvollene kom måsene og ”ea”, ærfuglen, og spiste opp. Når det kunne være tonnevis av avfall bare på Dolmøya, kan en tenke seg hvor godt måsene levde. De fløy opp i haugene og bygde rede og ruget ut unger i mengder.
Ærfuglen gikk også på land, og hadde reir under einerkjerr og andre skjulesteder. Bestanden vokste.
Så kom ”Nigeria-krisen” midt på 70-tallet. Pengeverdien og tollsatsene forandret seg slik at det ikke lønte seg å selge fiske til Afrika. Litt tørrfisk ble solgt til hundemat her i landet, mens de fleste arbeidsføre fiskere gikk over i andre yrker. Det ble mest pensjonister som fisket. Men måsene var fulltallige, og de ville ha mat til ungene sine. Var det ikke fiskeavfall å få fatt i, tok den eaunger. Den tok en unge i flokken, holdt den under vann til den druknet og spiste den. På 70-tallet vokste det ikke opp en eneste eaunge på Dolmøya. Måsen tok nok andre unger også som svømte i sjøen og kanskje på land, men det vet jeg ikke.
Siden har stormåsen fortsatt å formere seg mer enn andre fugler tilknyttet strandkanten, fordi vi mater den fremdeles. Nå sløyer fiskerne fisken på sjøen, og måsen er der og tar innmaten før den rekker å synke, og ser du bilder av fiskefartøyer på havet, så er det en skare av måser i kjølvannet. Kanskje bygger den rede ombord i noen av båtene. Jeg hørte i alle fall at en måse la egg på fergetaket på ferga som gikk over Frøyfjorden.
Det året tørrfiskproduksjonen tok slutt, bestemte fylkespolitikere eller myndighetene at det var forbudt å plukke måseegg og spise dem fordi det var tungmetaller i dem. Resultatet ser en idag. En ser ikke opp i luften uten å se en stormåse.
Det har også blitt så stille rundt omkring i fjæra. For noen år siden hørte jeg hele tiden når jeg var ute lyden av alle slags måser og andre strandfugler. Nå er det stille, men måsen flyr på jakt etter mat lengre ute på fjorden.
Noe aa tenke paa ?
Vi blogges
