Fallvind
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fallvindområde i høyre bildekant.
Fallvind kan skape kraftig horisontal vind og føre til store ødeleggelser.
En fallvind er en søyle med synkende luft som kan føre til kraftig horisontal vind på overflaten. Med vindstyrke opp mot 240 km/t (67 m/s) kan de ofte føre til lignende ødeleggelser som en tornado, og siden de ofte oppstår i forbindelse med kraftigetordenvær blir de av og til tatt for å være nettopp det. Forskjellen på dem er derimot at fallvinder fører til vind ut til alle kanter fra et sentralt punkt på bakken (divergent vind), mens tornadoer har vind som går inn mot senteret av tornadoen (konvergent vind) i en roterende bevegelse.
Fallvinden kan bli spesielt kraftig i forbindelse med tordenvær. Fallvind uten nedbør eller i forbindelse med virga kalles «tørr fallvind», mens fallvind sammen med nedbør kalles «våt fallvind». De fleste fallvindene har en utstrekning som er mindre enn 4 km i diameter på bakken og kalles mikroutbrudd. Er de større enn 4 km i diameter blir de av og til kalt makroutbrudd, og kan i ekstreme tilfeller dekke et 320 km bredt og 1600 km langt område og vare opp mot 12 timer og mer. Prosessene i de mer ekstreme tilfellene er derimot litt annerledes enn for de fleste fallvindtilfellene.
Prosessen starter vanligvis med at hagl eller store regndråper faller gjennom et tørrere luftlag. Haglkorna smelter og regndråpene fordamper, en prosess som krever energi slik at luften blir avkjølt. Kald luft er tyngre enn varm luft, og dette fører da til at den synkende luften akselererer. Når den synkende luften treffer bakken sprer den seg til alle kanter.
Et sjeldnere tilfelle er en type fallvind kalt «varm fallvind», som oppstår når nedbør fordamper i luften, og luften blir komprimert når den synker fra store høyder. Denne komprimeringen fører til en oppvarming av luften. Varme fallvinder opppstår hovedsakelig om natten og kan skape vind opp mot 45 m/s, inneholde svært tørr luft og føre til en temperaturøkning på hele 50°C. Slike ekstreme temperaturøkninger skjer vanligvis når temperaturen i utgangspunktet er -20 til -30°C, og varer sjelden mer enn et par timer.
Fallvind, og særlig mikroutbrudd, er svært farlig for flytrafikk, og har ført til flere alvorlige flyulykker.
En egen variant kalles Katabatic vind,
Katabatic vinder finnes og blåser oftest ut fra de store og forhøyete isplatåene i Antarktis og på Grønland. Opphoping av høy tett og kald luft over isdekket og heving av isdekket bringer inn i bildet enorme mengder gravitasjons energi. Derblir disse vindene konsentrert i avgrensede områder, i kyst daler, vinden kan blåse godt over orkan styrke. På Grønland blir disse vindene kalt Piteraq og er mest intense når et lavtrykk området nærmer seg kysten.
I noen få regioner i kontinental Antarktis blir snøen blåst bort av kraften i katabatiske vinder, og dette fører til "tørre daler" (eller "Antarctic oase") som McMurdo Dry Valleys. Siden katabatiske vinder er synkende, har de en tendens til å ha en lav relativ fuktighet som uttørker regionen. Andre regioner kan ha en lignende, men mindre effekt, som fører til "blåis" områder der snøen fjernes og overflaten av isen fordamper,
I Fuegian Archipelago (eller Tierra del Fuego) i Sør-Amerika samt i Alaska, er en vind kjent som en williwaw en særlig fare fartøyer til ankers . Williwaws stammer fra snø og is felt av kystfjellene, og de kan ofte blåse så høyt som 100 knop, mens 200-knop williwaws har blitt rapportert
Me blogges 
No comments:
Post a Comment